mandag den 28. marts 2011

¡Det er bare saa ecuadoriansk!

Saa er det tid til det absolut sidste indlaeg fra Ecuador. Maaske det allersidste overhovedet - hvem ved hvordan internetsituationen er paa Cuba? (Vores blog omhandler trods alt mange politisk foelsomme emner.) 
So here goes.

Siden sidst har vi haft vores sidste spansktime (vi forkaelede vores laerere med danske specialiteter som frikadeller og havregrynskugler, ikke sammen selvfoelgelig), bevaeget os paa den sidste farlige tur ned mod Condado Shopping for at haeve penge og vaeret paa marked for at koebe de obligatoriske souvenirs (Susan maatte naermest slaebe Anne ud, da hun i panik over ikke at have koebt lige saa meget som Susan (det var semi meget) greb fat i enhver random ting og udbroed: "ej, den kunne da vaere meget sjovt at have med hjem." Hvem kan f.eks. ikke bruge et skrumpehovede? - og vi har jo ikke andet end plads i vores tasker). 
Ellers har vi haft vores sidste weekend i La Planada og for en gangs skyld var det faktisk en ganske "stille og rolig" weekend, uden fulde folk i gadebilledet. Det var vi meget begejstrede over. Siden vi kom har vi haft en idé om at vi gerne ville male en mur i skolegaarden sammen med Julika, for at vaere sikre paa at boernene ikke glemmer os. Soendag havde vi saa planlagt at holde en lille barbeque for laererne paa skolen, stille og roligt, for at sige tak for nogle gode maaneder. Men. Det her er Ecuador. Og planlaegning er som en by i Danmark for dem. Derfor har vi efter tre maaneder nu laert at man er noedt til at faa bekraeftet sine aftaler saa ofte som muligt for at tingene former sig nogenlunde. Torsdag aften spoerger Anne saaledes sin familie hvordan det gaar med planlaegningen af den "stille og rolige barbeque" soendag. Her gaar det op for Annes familie at vi, som vi har sagt indtil flere gange, bare gerne vil have et fredeligt eftermiddagsarrangement og ikke en fiesta (hvis du er i tvivl om hvad en fiesta i Ecuador indebaerer saa tag lige et kig paa vores 2. blogindlaeg). Saa var der da styr paa dette. Fredag spoerger vi (igen!) om alt er i orden med hensyn til soendag, hvortil de forundrede udbryder: "Soendag. Nej, det er loerdag.". Soendag er aabenbart ikke en god dag, da hele Annes familie spiller fodbold - noget de foerst vaelger at fortaelle os fredag. Planen rykkes fra soendag til loerdag, hvilket i princippet ikke er noget problem. Fint nok. Loerdag morgen vaagner Anne og undrer sig en smule over at hun udenfor kan hoere Susan OG Patty snakke. Planen loed at vi skulle moedes kl. 09 med Julika for at starte med at male og saa skulle laererne komme til frokost. Men det der sker er at alle laererne moeder op kl. 09 indstillet paa at skulle hjaelpe os. Hele dagen. Det har Jenny nemlig fortalt dem. For det foerste har vi aldrig nogensinde sagt til nogen at vi havde brug for hjaelp til at male og for det andet var der ikke noget laererne kunne lave. Saa stor er vaeggen heller ikke.Vi faar taget os sammen og faar fortalt dem at vi ikke har brug for hjaelp og at de bare kan komme til frokost. De tager det meget paent og vi har en rigtig hyggelig maledag. Soendag faerdiggjorde vi vores jungle paa muren i bagende solskin (loerdag var det overskyet og smaaregnede) og her har I saa det faerdige resultat:



Loerdagen skulle dog vise sig ikke kun at indeholde afslapning, maleri og barbeque. Loerdag eftermiddag da vi er et smut forbi et af de lokale bagerier hilser vi kort paa to lokale politibetjente paa patrulje. Samme aften da vi sammen med Julika sidder og ordner billeder, raaber Patty fra hoveddoeren: "¡admiradores, admiradores! ¡Susan, Anne og Julika, venga!". Udenfor staar de to politibetjente, som lagde maerke til, hvor vi bor og nu vil have os med paa patrulje i La Planada. Og saadan gaar det til at vi de naeste 30 minutter befinder os i en ecuadoriansk politibil, hvor isaer Julika bliver udspurgt om sin kaereste og Tyskland generelt. Ud af det faar vi at ens kaereste ikke gaelder naar han befinder sig paa den anden side af jorden og at Tyskland stadig er fyldt med nazister. Det mente Javier i hvert fald. Igen dette var bare en helt normal weekend i La Planada og Ecuador.

I dag var det vores hensigt at vaere paedagogiske og forberede boernene paa at vores sidste dag er i morgen. Det resulterede i at boernene begyndte at graede og graedende boern er bare noget vi oensker at gemme til i morgen hvor vi sandsynligvis ogsaa selv kommer til at faelde en taare eller ti. Vi ser paa ingen maade frem til at skulle sige farvel til boernene.

Onsdag morgen kl. 06.30 (vi bliver hentet i taxa 03.30!) letter flyet mod Cuba og vi foeler det nu er ved at vaere tid til at goere status over vores 3 maaneder som ecuadorianere. Derfor har vi udfaerdiget 4 lister, 2 for Ecuador og 2 for Danmark. Tak fordi I har fulgt med. ¡Hasta luego!

3 ting vi kommer til at savne i Ecuador:
- Vores vaertsfamilier, projektet, boernene og Julika.
- Busserne, vores busture, busmaendene og de meget billige busbilleter (Susan siger: "Undskyld mor, men vi tog kun en taxa den ene gang vi skulle sent hjem og der ikke gik busser til La Planada.")
- At kunne snakke om folk naar vi har lyst (der er bare ingen i Sydamerika som snakker dansk).

3 ting vi ikke kommer til at savne i Ecuador:
- Krydderiet aji (det er serioest ulaekkert og de putter det i alt), for meget salt og for meget sukker i maden.
- At blive snydt af PISULI-ROLDOS busserne, da de paa lang afstand godt kan ligne PLANADA busserne og at kaempe sig vej ind i en halvfyldt bus paa station Ofelia i frygt for at blive adskilt naar buschauffoeren paa et tidspunkt beslutter sig for at begynde at koere med folk halvt haengende ud af doeren, fordi han ikke gider at have flere med.
- At blive snakket om, snakket til (paa daarligt engelsk) og kigget paa konstant.

3 ting vi glaeder os til at komme hjem til:
- Familie, venner og generelt at vaere iblandt danskere igen, som saetter pris paa ting som f.eks. planlaegning.
- Ikke at skulle gaa rundt og vaere paranoid hele tiden (dette inkluderer baaede naar man gaar rundt efter det er blevet moerkt og naar man hver evig eneste gang man faar en seddel tilbage maa holde den op mod lyset for at tjekke om den er falsk).
- Dansk mad (vi naevner hurtigt; frikadeller, rugbroed, let- og minimaelk og kun at faa enten pasta, eller ris, eller kartoffler om aftenen).

3 ting vi ikke glaeder os til at komme hjem til:
- Dansk politik (det sejlede rimelig meget da vi tog afsted og saa vidt vi har hoert er det vist ikke blevet bedre siden).
- Priserne (meget kan man sige om Ecuador men for en dansker er her usandsynligt billigt).
- At tage stilling til fremtiden (dette inkluderer alt fra arbejde til uddannelse til vores liv generelt - ja, vi har udviklet os utroligt meget og foeler os nu klar til at tage hul paa vores voksentilvaerelse).

mandag den 21. marts 2011

¡Hola otra vez!

Saa er der nyt fra den anden side af Atlanten. Maaske har vi vaeret her for laenge og simpelthen bare vaennet os til ecuadorianernes maade at goere tingene paa (eller rettere ikke at goere tingene paa) men dette indlaeg byder i hvert fald ikke paa de helt store sindsoprivende eller dramatiske oplevelser.
Ecuador har rigtig mange forskellige landskaber at byde paa og det eneste vi efterhaanden manglede at se var kysten, saa vi havde planlagt en forlaenget weekend i havnebyen Manta. Lonely Planet havde ikke saa forfaerdeligt meget at sige om Manta udover at de havde et vildt natteliv og da nattelivet i Quito er et absolut no go (da vi bor i La Planada hvor ikke engang taxaerne toer koere op) loed dette tiltraengt. Vi maa faktisk give Lonely Planet ret; der var ikke saa forfaerdeligt meget at se i Manta. Derimod kan man sige at vi blev set en hel del. Det kan godt vaere at vi synes vi normalt bliver stirret paa i Quito men det er ingenting sammenlignet med Manta. (Som for lige at understrege hvad vi skriver om kom en mand ind af doeren til internetcaféen for to minutter siden og stoppede op og stirrede paa os indtil det gik op for Anne at hun skulle sige "hola" for at faa ham til at gaa - saerdeles sjov og populaer leg hernede!) Noget vi konsekvent er begyndt paa hernede er at svare folk paa spansk naar de kontakter os paa "engelsk". For nej, de kan ikke mere end den ene standard frase de fyrer af med overdreven spansk accent... Udelukkende fordi de synes det er sjovt! Man laerer heldigvis at ignorere det saadan nogenlunde, men da vi rent faktisk forsoegte os med en bytur loerdag aften var vi skraemt vaek efter en kort gaatur gennem byen. Tilgengaeld fandt vi opskriften paa et gratis tequilashot som er som foelger. Tag ud og spis mexicansk. Bestil to oel. Din veninde kan faktisk ikke lide oel. Det naevner du casual mens I er paa vej ud af doeren og foer du ved af det bliver DU tilbudt et aegte mexicansk tequilashot (de er ca. 4 gange stoerre end et normalt dansk shot). Hvad kan man goere? Juan var nice og det var gratis. Men det var saa ogsaa den bytur. (Tilgengaeld var der fjernsyn paa vores hostel og vi kunne for foerste gang i naesten 3 maaneder se noget andet end spansktalende tv.)

Noget som der rent faktisk er i Manta er strand; rigtig meget af det og saa ud til Stillehavet (som ikke var spor stille vel at maerke). Vi fik eftermiddagsbadet, aftenbadet og morgenbadet (og blev halvejs forfulgt af halvanden meter hoeje livredder Jimmy, som synes vi var uhyrre interessante og ikke saa det som et problem at vi to minutter inde i hver samtale maatte staa af og opgav at lytte til hvad han sagde, fordi han begyndte at snakke hurtigere og hurtigere). Udover det fandt vi faktisk noget ret god mad i Manta (tak Lonely Planet), vi noed kystklimaet og soendag tog vi et smut til Montecristi (som selvom det lyder underligt er der hvor de fabrikerer den originale Panamahat - og saadan en skulle vi da have med hjem). Det fik vi (ved naermere eftertanke skulle vi maaske have koebt nogle af lidt bedre kvalitet, men nu har vi jo heller aldrig paastaaet at at vaere hattekendere) men foerst efter vi bogstaveligt talt var blevet behandlet som en levende turistattraktion da en gruppe ecuadorianske turister kom hen og spurgte om de ikke godt maatte faa et billede sammen med os... De spurgte paent og vi kunne ikke goere saa meget andet end at grine af det bagefter, men vi foelte os en lille smule som et sjaeldent dyr i en Zoo. Udover hatte fletter de i Montecristi... ALT! Dette faar Anne til midt i det hele at udbryde; "Susan, hvis de har et krybbespil i flet (red.: det anser vi som en umulighed) saa SKAL jeg koebe det". Det har de selvfoelgelig ikke (det havde de!) saa Anne faar ikke noget krybbespil med hjem. How sad.

Som en afsluttende bemaerkning kan vi naevne at vi pt. forbereder os paa at skulle rejse videre. Vi har 8 dage tilbage og de skal udnyttes til fulde, men alligevel maa vi bryde vores hjerner med tanker som; "er der plads i min taske til alt det lort jeg bliver noedt til at tage med hjem?", "hvordan skal jeg sikre mig at min bagage ikke vejer for meget, naar der ikke er en eneste person i Ecuador, som ejer en vaegt?", "gider jeg slaebe alt det her rundt paa Cuba?" og "hvad goer jeg paa Cuba, naar jeg finder vildere og sejere souvenirs end dem jeg har lige har fyldt mine tasker op med fra Ecuador?". Saa vi hygger os og stresser overhovedet ikke.
Udover det er vi paa nuvaerende tidspunkt ikke sikre paa om skolen faar lov til at fortsaette til paa naeste onsdag, den skylder nemlig knap 45.000 danske kroner vaek, hvoraf halvdelen skal betales i morgen (men bare rolig, de har hyret en advokat - det kan nemlig sagtens forsvares at de ikke har betalt deres forsikring i 2 aar!). Saa hvis nogen tilfaeldigvis ligger inde med 8.000 dollars de ikke har andre planer med saa send os lige en mail. Vi kender nogle der godt kan bruge dem.

For at afslutte dette indlaeg paa en festlig og farverig maade vil vi praesentere jer for noget af den kultur vi efterhaanden er blevet en del af. I Ecuador findes der ikke engelsksproget musik saa den staar paa latinamaerikansk party musik doegnet rundt og pt. er det Don Omar der hitter. Tjek ham ud paa youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=7zp1TbLFPp8

onsdag den 9. marts 2011

¡Never trust an ecuadorian!

Saa er vi tilbage, efter masser af sindsoprivende (og det er ikke engang en overdrivelse) oplevelser og med rygsaekkene fyldt med nye skills. Der er ret meget at fortaelle saa lad os bare springe ud i det.
Lige siden Dag 1 har vi vidst at vi ville tage til Amazonas mens der var karneval i Quito (karneval i Quito er ikke karneval som det i Rio de Janiero, men simpelthen bare fire dage hvor alle forlader byen, og dem der bliver tilbage kaster med vand paa hinanden - vi foelte ikke noget specielt behov for at deltage i dette). Turen til Cuyabeno Rivers oekoreservat har altsaa vaeret planlagt et stykke tid, reserveringerne blev lavet for nogle uger siden og vores rejsearrangoerer havde helt styr paa at billetterne til bussen var reserveret. Vi havde koordineret alt med Julika, Lena og Konstantin, som vi skulle afsted med (ja, de er allesammen tyskere, men det er altsaa det eneste vi har at arbejde med hernede) og med taskerne pakket til det store jungleeventyr drog vi glade og optimistiske afsted tidligt fredag eftermiddag. Intet kunne gaa galt. Vi tager til Cuyabenos kontor i Quito for at betale det sidste, faar bekraeftet at vi bare skal hente de bestilte busbilletter tre kvarter foer (kl. 20.45, lokal tid), spiser en hurtig omgang mexicansk mad, moedes med Julika, og med viden om at vi godt nok er lidt tidligt paa den (smaa 5 timer) drager vi mod hovedbusterminalen. Da vi naar frem kan vi godt se at vi ikke er de eneste der har planlagt at forlade Quito (terminalen er propfyldt), men no worries billetreservationen er i hus. Da vi finder vores busselskab (for ja, der er flere, vores gaet er 80 - laenge leve privatiseringen) faar vi den mere eller mindre nedslaaende meddelelse at der ikke er flere billetter til 21.30, og reserveringer goer de sig slet ikke i. Her vil vi gerne udtrykke den ubeskrivelige kaerlighed vi foelte for Julika i dette oejeblik (Julika kan nemlig godt snakke spansk... flydende) og efter et par minutter panikkoeber vi 4 billetter til kl. 19. (Konstantin tog ikke sin telefon saa ham overlod vi til sig selv) og foretager et par mere eller mindre forurettede opkald til Cuyabeno, som lover at i og med vi tager fra Quito 2,5 time foer skal vi ogsaa nok blive hentet af vores guide 2,5 time foer. Igen, det var en klar aftale vi kunne forholde os til og Lena bor et kvarter fra Quitumbe saa for hende skulle det ikke vaere noget problem at naa det nye afrejsetidspunkt. 
Da Lena ikke er dukket op 18.30 bevaeger vi os ud for at finde bussen, mens Julika bliver tilbage med Lenas billet. Klokken bliver 18.45 - Lena er der stadig ikke. Klokken bliver 18.55 - panikken begynder saa smaat at indfinde sig (Susan stresser fra sin plads hvorfra hun er i konstant telefonkontakt med Julika, mens Anne har bevaeget sig hen i busdoeren, hvor hun konstant maa finde paa nye (spanske!!!) saetninger der kan overbevise buschauffoeren om at det altsaa er noedvendigt at vente bare to minutter mere). Kl. 18.59 starter buschauffoeren bussen og Susan foretager sit legendariske opkald til Julika, som kun bestaar af tre ord: "RUN, RUN, RUN!!!". De naeste fem minutter har vi ingen indflydelse paa hvad der sker. Konstantin ringer -  han er paa vej til Quitumbe i en taxa, Julika skulle efter sigende vaere paa vej i fuld fart efter at have kastet Lenas billet i armene paa en forvirret billetdame og sagt "Hvis en pige kommer loebende - saa er det hendes billet!" (paa spansk selvfoelgelig) og ja, Lena er stadig paa vej. Vi foeler os som fanget i en daarlig film, men kl. 19.04 kaster Julika sig ind i bussen og begynder med fornyet energi at faa bussen til at vente paa Lena. Det virker ikke som om det virker saerligt godt, men som ud af ingenting staar Lena lige pludselig foran bussen og paa mirakuloes vis kunne vi alle fire saette os til rette...(Nej, okay Konstantin var ikke med bussen, men han formaaede paa forunderlig vis at faa en billet og ankomme paa et langt mere belejligt tidspunkt - forklaring foelger).
Vi koerte i bus i smaa seks timer foer der skete noget vaerd at berette om. For ja, der sker sjovt nok altid noget der er vaerd at berette om. Kl. 02.00 bliver bussen stoppet, og random soldat med maskingevaer traeder ind og beder alle om at vise identifikation. Ecuadorianerne i bussen kan noejes med at vise deres nationale ID-kort og roligt laegge sig til at sove igen, men os fire bliver gennet ud af bussen og skal igennem et laengere forhoer med paskontrol, rejseformaal og beskaeftigelse i Ecuador. Hvorfor der laa en paskontrol der, har vi ingen anelse om, men i foelge soldaterne var det fordi vi befandt os ved den columbianske graense (og i saa fald giver det jo mening, men sagen var bare at vi dagen efter fandt ud af at graensen til Columbia ligger 200 km. vaek fra hvor vi befandt os). Et par timer senere bliver vi saa smidt af ved Cuyabeno River hvor vores guide staar og venter paa os... Nej, det var ikke tilfaeldet. Klokken var 04.30, vi befandt os midt ude i ingenting og det var bulragende moerkt. Julika og Lena fandt sig til rette paa en stentrappe mens vi de naeste to timer saa solen staa op og lod os fascinere af sjove fuglelyde. Da det blev lyst blev vi fundet af en der havde med Cuyabeno at goere og blev langt om laenge sejlet til vores nye hjem, Cuyabeno River Lodge, som ligger midt ude i junglen, ud til floden.

Haengekoejerne, hvor vi faktisk brugte ret meget tid


Efter et par timers soevn moeder vi Julika, Lena og Konstantin, der var ankommet kl. 07.30, og saa var vi fem paa tur. De naeste fire dage sejlede vi i baade motoriseret kano (det er en rejseform vi godt kunne vaenne os til) baade i dagslys og i moerke (moerket var en lidt speciel oplevelse, da saadan en flod ikke altid er lige dyb eller lige fremkommelig...), i almindelig gammeldags kano (dette vakte lidt mindre begejstring, da det er okay haardt er sejle imod stroemmen, men som vores guide Diego sagde "Pero, es bien para ti" - sure thing), besoegt en indigenous community, sejlede vi i en lagune med stillestaaende meget varm luft (isaaer naar man er vant til 15 graders kulde i Quito), blev vi fanget i en tropisk regnstorm (imens vi sejlede i kano), fiskede vi efter piratfisk, gik vi paa vandring i regnskoven og sidst men ikke mindst fik vi bekraeftet at insekter og edderkopper bare ikke er vores ting.

 

Da vi foerste dag sejlede i kano havde vi spottet forskellige dyr; alligatorer, skildpadder, meget store sommerfugle, suicide birds og aber. Sidstnaevnte fik vi lov at stifte naermere bekendtskab med senere, da vi besoegte the indigenous community. De havde nemlig en kaeleabe, som ved foerste oejekast virkede soed, legesyg og meget menneskelig, men senere transformerede sig om til en draeber- og forfoelgerabe, som gjorde det til en kunst at smage paa/bide os, samt rode os i haaret. Det gik haardest ud over Julika, men hun tog det paent.
Vores 4-dages program inkluderede bl.a. en laengere gaatur i junglen, som vi havde set meget frem til (maaske fordi vi havde forestillet os at junglen er flad og jorden toer - vi blev klogere...). Efter en succesfuld time, hvor vi spottede tukaner (de var ret nice) begyndte det ligesaa stille at gaa opad bakke (naar vi siger ligesaa stille mener vi ret meget!) Susan erfarede paa et tidligt tidspunkt at man ikke skal stole paa vaad jord - og Anne at man ikke skal stole paa sine gummistoevler! Af de tusind par stoevler der var at vaelge imellem fik Anne nemlig valgt sig et par med huller i - hun var meget begejstret. Da vi begyndte at foelge tapirsporet rundt om stedet, hvor dyrerne kommer for at mudderbade, begyndte det at skabe problemer for os i den bagerste del af gruppen. Diego havde god fart paa, saa vi tabte rimelig meget det sikre spor, hvilket foerte til vores nye opdagelse; at mudder sagtens kan give kviksand haard konkurrence (Susan sad saa meget fast at hun blev hevet ud af sine stoevler (de maatte fiskes op bagefter) og placerede sine rene sorte sokker i mudderet) Saa afsted gik vi med mudrede sokker. Senere, i sit forsoeg paa at undgaa mudderet, fik Anne paadraget sig et drabeligt ar, da hun hoppede naesten 1,5 meter og ikke saa den halvspidse gren paa den anden side af mudderpoelen, hun proevede at krydse. Efter den tur var vi allesammen mere eller mindre gennembloedte af sved, hvilket heldigvis kunne afhjaelpes ved en tur i floden.
Vi havde valgt at risikere livet (troede vi) ved at tage til Amazonas uden nogen anden form for malariabeskyttelse end myggespray. Tidligt mandag (efter to dages intensivt forbrug) erfarede vi dog at der, lige praecis der hvor vi boede er noget i flodvandet som goer at malariamyg ikke kan leve der. Paa den ene side var det faktisk lidt nedslaaende og gjorde hele oplevelsen lidt mindre farlig (det er jo ikke for sjov at vores blog hedder "Et live paa kanten...") men paa den anden side synes Anne, det er meget rart at hun ikke risikerer at doe, fordi hun soendag glemte at spraye myggespray bag oeret.
Vi fik lov at fiske efter piratfisk i floden - deres taender er saadan okay skarpe - og gik efter at fange de helt store. 5 kvinder og Konstantin i en fiskebaad er dog ikke den bedste kombination, da vi har en tendens til at miste taalmodigheden ret hurtigt - og muligvis snakke for meget. Ups. Vi var ude tre gange og det lykkedes kun for Lena og Diego at fange piratfisk (Anne formaaede dog at fange to traer - godt klaret!).



Fordi de mangler spaending i hverdagen i junglen skulle vi da paa vandring i moerket for at finde insekter - og bushmasteren; en 3 meter lang, meget tyk og sindssygt giftig slange, der findes i omraadet, og som efter sigende altid bevaeger sig mod lyset - meget betryggende naar man gaar rundt med en lommelygte. Vi var fans. Vi fandt den ikke, men fik dog lov til at faa et glimt af en fugleedderkop - vi var meget begejstrede!

Vi havde fire rigtige gode dage ved Cuyanbeno - og jungleture kan absolut anbefales - men turen var ikke slut endnu. Forude ventede vores bustur hjem til Quito og ligesom alle folk forlod byen fredag-loerdag, vendte alle folk tilbage tirsdag-onsdag. Diego anbefalede os derfor at tage bussen til den naertliggende by Lago Agrio (Ecuadors stoerste drugtown - og eftersigende ikke et sted man oensker at befinde sig om natten) for der ville det vaere lettere at faa fat paa en siddeplads hele vejen til Quito - og naar man skal koere 7 timer i bus er en siddeplads en ret god ting. Som sagt er al bustransport i Ecuador privatiseret og det betyder at de forskellige busselskaber ikke koordinerer med hinanden. I Lago Agrio blev vi sat af ved busselskabet Putumayo, og efter at have faaet bekraeftet at de ikke havde flere billetter til Quito, tog vi en taxa til Lago Agrios hovedterminal for at proeve et af de andre busselskaber. Her fik vi det at vide, som vi efterhaanden har hoert en gang eller to hernede "no hay bolletas" (der er ikke billetter) og saa gik vi ellers igang med at planlaegge alternative ruter. Da Anne ret tilfaeldigt faar lyst til at vaere sarkastisk overfor skaebnen, vaelger hun at spoerge ved Putumayos kontor ved hovedterminalen om fem billetter til Quito, og fuldstaendig uventet faar hun smidt svaret i hovedet "¿Si, ocho y media?". Der havde vi vores billetter - de sidste fem i bussen. Det er muligvis det bedste Anne nogensinde har gjort - hele gruppen var meget taknemmelige. Anne var meget paf - forstaaes - og kunne ikke rigtig reagere paa noget de naeste fem minutter uden foerst at udbryde "Men... Jeg forstaar det altsaa ikke?!"
Da vi kom med bussen gik der lige en time foer vi kunne koere - der var et hjul der skulle skiftes (sikkerhed frem for alt), og efter at have forladt terminalen brugte vi et kvarter paa at skifte det nye hjul ud med det gamle (meget betryggende) kom vi endelig afsted. Eller, vi koerte fem minutter og saa var det ud af bussen til pas- og taskekontrol (vi ligner nemlig nogen der gerne vil smugle narkotika ud af Lago Agrio). Dette gentog sig tre gange i loebet af natten (vi gensaa vores elskede paskontrol fra fredag, hvor soldaten der skulle skrive vores navne ned mente at vi maatte vaere soestre pga. vores meget ens efternavne! - Christensen og Lassesen er da ogsaa ret ens?) Sidst paa natten fik vi lov til at koere i politikonvoj sammen med ti andre busser - Ecuador er ikke helt sikkert at rejse i og paa trods af mindst to timers forsinkelse ankom vi til Quito kl. 04 som planlagt (vi synes godt nok ogsaa at buschauffoeren koerte noget hassarderet, men igen - det er Ecuador...)

Pt. sidder vi saa her og skriver blog efter 14 timers rejse, en halv times soevn og 6 timers engelskundervisning. Vi er meget friske.
Efter endnu en vellykket tur kan vi kun se frem til denne weekend, hvor den maaske staar paa Riobamba, maaske ikke. Vi maa se, hvad der sker :)

Til sidst vil vi gerne (fordi vi har lovet det) dedikere dette afsnit af vores blog til vores tyske rejsefaeller. Uden dem havde turen ikke vaeret den samme og vi havde virkelig en god tur. Og saa er de faktisk ret gode til at laere danske ord... Du griner.

(Finally we would like (because we promised to) to dedicate this blog to our german fellow travellers. Without them this trip wouldn't have been the same and we really did have a good time. And in fact, they are pretty good at learning danish words... Du griner.)